FORSIDEN OM MEG OPPSKRIFTER TRENING OG KOSTHOLD

Skrevet: 31.10.2016 23:29

Noe som er morsomt å tenke på, er at vi aldri vet hva fremtiden bringer. Hadde jeg visst for 10 år siden at jeg skulle ende opp hvor jeg er i dag, så hadde jeg noe ikke trodd på det. Vi har nok alle drømmer når vi er små, min var å bli popstjerne. Haha, hvem har ikke vært borti tanken på å bli berømt? Når man blir litt eldre kicker virkeligheten inn og man innser at slike drømmer forblir drømmer. Så, når man nå da har kommet inn i virkeligheten og skal finne seg selv, er det klart at man er litt skeptisk til fremtiden.

 

Ingen av mine foresatte har noen gang vist interesse for for eksempel trening. Trening var aldri noe jeg egentlig vurderte før, det var heller noe jeg lo av fordi jeg ikke var vant til det. Jeg husker godt da jeg skulle ta navnepiercing for 3 år siden, at jeg som alltid spurte mange spørsmål (for det er bare sånn jeg gjør for å forsikre meg om ting), og da spurte jeg om at denne piercingen kom til å være i veien om jeg noen gang skulle begynne å trene. Jeg var selvfølgelig fast bestemt på at å trene ikke kom til å skje. Drøyt tre måneder senere ble jeg invitert med på gymmet, og siden har trening vært i mitt hjerte. 

 

Noe annet jeg heller aldri hadde forestilt meg, er en jobb som krever høy utdanning. Jeg er hun som skulle søke musikklinja, men ombestemte seg fordi jeg visste at jeg ikke kom til å ha noen utdanning etter endt videregående. Jeg skulle fullføre utdanning fort. Jeg skulle iallefall ikke vie 8 år eller mer av livet mitt til utdanning etter ungdomskolen, det var helt absurd for meg. Jeg kan virkelig å bite meg selv i rumpa altså! Etter ungdomskolen valgte jeg å gå yrkesfag, var lærling et år og deretter et "friår" fordi jeg ikke likte yrket jeg hadde valgt. Etter friåret innså jeg at jeg måtte gå påbygg for å få meg en utdanning jeg ønsket. Hadde jeg spart meg de dumme tankene som 15 åring, hadde jeg kanskje sluppet å tulle meg bort i et yrke jeg ikke passer til. Iallefall, nå går jeg den veien jeg som 15 åring syntes var absurd. Jeg har valgt å ta en master på universitetet. Haha, jeg er veldig klar over at om noen hadde fortalt meg dette for 10 år siden, så hadde jeg ledd. Svært få av de voksenfigurene jeg hadde i livet mitt på den tiden hadde høy utdanning. Det var liksom ikke vanlig for meg, så at jeg selv skal gå denne ukjente veien for å oppnå noe jeg aldri hadde drømt om, er virkelig stort for meg. 

 

Nå som jeg innser at mine tanker og meninger har en tendens til å bite meg i rompa, er jeg veldig spent på hvor jeg er om 2 år, 5 år og 10 år. Jeg krysser fingrene for at livet tar meg dit jeg skal, ellers skal jeg nyte veien og gjøre alt jeg kan for at livet blir spennende og innholdsrikt, for hvem vil vell ikke det? ;)

Snakkes!

 



1 kommentarer på "Som å bite seg selv i rompa"




Kommentarer

Har alltid hatt lyst til å jobbe med barn, så nå holder jeg på med å ta utdanning som barne- og ungdomsarbeider :)

Av og til går ting som man hadde tenkt og noen ganger ikke :)

31.10.2016, kl.23:43 URL: http://minunate.blogg.no/

Legg igjen en hilsen



Navn:


Mail:


Bloggadresse:


Din kommentar: